Det er selvfølgelig BRA at man spør og er interessert, men i følge både tidligere og nåværende kolleger ned utenlandsk bakgrunn stopper samtalenivået ofte opp der man sammenligner land og kultur – og så kommer man ikke så mye lengre i å bli bedre kjent.
Dermed blir man «han som ikke er praktiserende muslim» eller «hun som tross alt kan kjøre bil» eller «hun som hadde så lett for å lære seg norsk». (Det er visst aldri lett, forresten…)
Folk er jo ikke spesielt like på et individuelt nivå, og kollegaen din føler seg ikke nødvendigvis så representativ for landet sitt, har ikke nødvendigvis så sterke holdninger for eller imot hvordan man gjør ting der, og har (ikke minst) opplevd mye mer i livet sitt enn du har fått med deg i media eller i historietimen.
Forskjellen kan være så enkel som «Hvordan feirer man nyttår i Iran?» og «Hvordan pleier du feire nyttår?»
Kanskje har du opplevd et snev av det samme selv? Du er jo ikke det du jobber med heller.
